Et naturlig valg
Tekst og foto: Sigrid Skjølsvold
Utistua Halgunset ligger høyt oppi i lia med utsikt over Lomunddalen og store deler av øverbygda i Rindal. Her bor Mari Svanem, Gjermund Kvernmo og barna Astrid og Eva. Det siste året har de hatt hendene fulle med fjøsbygging, og fjøset er nå nesten ferdig. Bare den siste finpussen står igjen. Den nye avdelinga for melkekyr er sammenbygd med det gamle fjøset, og det gamle bygget er også helt fornya innvendig.
For Mari var det et helt naturlig valg å bli gardbruker. Hun har ei storesøster og ei lillesøster, og det har alltid vært en selvfølge at ei av dem skulle drive garden videre. Mari var den som var mest interessert i gardsdrift, og ho valgte derfor å utdanne seg til det, ved å velge naturbruk på videregående. Da ho tok over garden i 2017 syntes alle at det var greit, og søstrene er ofte på besøk og hjelper til, både med fjøsbygging og annet arbeid.
– Alle har litt eierfølelse for garden. Det er mye arbeid som har vært lagt ned her, av tidligere generasjoner også, sier Mari.
– Gjermund og jeg hadde nok ikke kjøpt oss en gård for å bygge opp alt selv, det hadde vært skummelt. Det er mye tryggere å ta over her hjemme, der alt ligger til rette for oss, og se hvordan det går. Det føles meningsfylt å videreføre det tidligere generasjoner har bygd opp. Det hadde vært verre om ingen tok over drifta, da hadde det vært veldig vanskelig å starte opp igjen med melkeproduksjon senere.
Mari forteller at hun har veldig god hjelp av foreldrene sine. Far er ansatt på gården som avløser, og både mor og far har fulle dager med gardsarbeid og barnepass. Mari og Gjermund kan ikke forestille seg hvordan perioden med fjøsbygging hadde vært uten all hjelpa de har fått fra familien. Det hender også at noen av naboene stikker innom og hjelper til, særlig hvis de ser at det er noe som bør gjøres fort.
– Her blir alle satt i arbeid, smiler Mari.
Ett år med fjøsbygging
De begynte å planlegge nytt fjøs for lenge siden, men det var en del vurderinger å gjøre for å velge den beste løsningen.
– Det har vært flere alternativer, og vi har vurdert det meste, sier Mari.
Det gamle fjøset var nedslitt, og tidspunktet for å bygge nytt var helt riktig. Hun forteller at et helt nytt bygg på mange måter hadde vært enklere. Men til slutt valgte de å bygge nytt i tilknytning til det game fjøset, for å «gjenbruke» det gamle bygget, siloene, strøm og røropplegg, og ikke minst få fjøset på den samme tomta.
Det er Felleskjøpet som har hatt hovedansvaret for byggeprosjektet. Det har vært arbeidsfolk på gården store deler av tida gjennom det siste året.
Mari er utdanna oppmålingsingeniør, og tok seg selvsagt av oppmålinga selv. Graving av fjøstomta begynte i juni 2019, og allerede der la de ned mye egeninnsats.
Selve bygginga begynte i september, og arbeidet tok et års tid, fram til det i dag står nesten ferdig. Familien skrudde opp alt av innredning sjøl, og nytt tankrom ble også bygget, stort sett med egeninnsats.
20. april i år ble melkeroboten tatt i bruk, med god hjelp av leverandøren DeLaval.
– Vi har nesten bodd i fjøset siden april. Og kalvene kom inn sist lørdag, sier Mari.
Kalvene har gått ute siden de var få dager gamle, helt til nå. Kyrne hadde tilgang til beite til begynnelsen av oktober. Kvigene fikk gå fritt ut og inn i noen dager for å bli vant til fjøset. Da var været allerede så kaldt at dyra helst ville være inne, så det var bare å lukke døra, forteller hun. Flytting av dyr er mye raskere og tryggere i det nye fjøset, både fordi det er bygd med porter og utganger på riktig sted, men også fordi dyra er tryggere og mer kjent i større deler av fjøset.
Det er mange bakker her på Halgunseten, så det har gått med mye fyllmasse. De lot være å fylle opp under gulvet i gjødselkjelleren, så kjelleren ble fire meter dyp.
Ingen planer om å utvide
Gården har i dag 140.000 kg i melkekvote, inkludert 33.000 kg som de leier. Fjøset er stort og romslig for de kyrne som er her, og Mari forteller at de bevisst har bygget det stort, for å få det fleksibelt med tanke på fôrtilgang og framtidige muligheter.
Slik det er nå har de ingen planer om å utvide melkeproduksjonen. De syns det er travelt nok å rekke over de fôrareala de har per i dag. Mari vil heller jobbe litt utenfor bruket.
Satser på gammel kurase
En fordel med stort fjøs er at de har plass til oksene også. De har noen kyr av rasen STN, sidet trønder og nordlandsfe. Det er det samme som noen kaller Rørosfe. Dette er en verneverdig rase, så man får ekstra tilskudd for å ha dem. De er også mindre og lettere enn de andre kyrne, og det er en fordel på beite, forklarer Mari.
Kyr av trønderfe melker mindre enn den vanlige storferasen NRF (Norsk rødt fe). Men nå har de god plass i fjøset, så det er ikke noe problem å ha flere kyr. Mari har ønsket å øke andelen av trønderfe i besetningen, men problemet fram til nå har vært at ingen har villet kjøpe oksekalvene av den rasen. Nå kan de beholde oksene og avle dem opp selv.
I tillegg til STN har de også ei Jersey-ku, og resten er NRF. Mari ønsker å utvide andelen av trønderfe ut fra egen besetning, uten å kjøpe inn dyr, så hun er innstilt på å ta tida til hjelp.
Mer fleksibel arbeidstid og mindre arbeidsbelastning
Hun forteller at en av fordelene med løsdrift er at individene i besetningen kommer fram. Man ser andre egenskaper hos dyra når de går løse enn når de står på bås. Dyra har også blitt roligere. Kyrne blir vant til å ha aktivitet rundt seg på alle kanter, og når de er oppmerksomme på det så blir de ikke så lett skremt. Man blir bedre kjent med dyra, og man ser at de kjeder seg mindre i løsdrift. De kyrne som ikke melker bruker kubørsta mer, mens de som melker mye nesten har fullt opp med å spise og sove.
– Men jeg syntes det fungerte bra med båsfjøs også, både for dyra og for røkterne, sier hun. Det er fordeler med båsfjøs også, Det er billigere å bygge når man ikke har krav om plass til å spise og ligge hver for seg, påpeker hun.
– Men når vi først skulle bygge, måtte vi selvfølgelig tilfredstille både lausdriftkrav og andre krav.
Ellers synes hun at det er veldig greit å ha melkerobot når man har barn. Da blir man ikke så bundet opp i fjøstider. Dessuten er det faktisk enklere å lære opp en avløser i et slikt nytt robotfjøs. Det trengs ikke mye datakunnskap for å lære dette, mener Mari. Det er også en fordel for kyrne at de får melke seg når de vil. Det er lettere å oppdage brunst i lausdrift, men også større risiko å oppholde seg i lausdrifta med dem dersom dyra er litt ustyrlige
Gjermund påpeker at arbeidsbelastningen er mindre i et nytt og moderne fjøs. Slitasjen av tungt arbeid blir mindre, og gjør det mulig å fortsette å jobbe lenger, selv for de som er slitne etter et langt liv i bondeyrket.
– Melking er jo også en arbeidsoppgave som egner seg godt for en maskin, det er jo det samme som skjer om og om igjen, sier han.
Kombinerer bondeyrket med annet arbeid
Mari og Gjermund har tenkt at de etter hvert skal jobbe litt mindre utenfor bruket. Men så lenge kårfolket er såpass aktive i drifta, er det greit å jobbe og tjene litt ekstra.
Mari jobbet som oppmålingsingeniør for Skanska fram til yngstejenta blei født i fjor høst. I desember starter hun i ny deltidsjobb som oppmålingsingeniør i Rindal kommune.
– For da tror jeg at jeg er ferdig med å bygge fjøs, ler hun.
Mari og Gjermund møttes da de begge studerte ved NMBU i Ås. De bodde sammen i Oslo i et par år før de flytta til Rindal.
Gjermund er født og oppvokst i Fredrikstad, og forteller at faren hans opprinnelig kom fra Geitastranda i Orkdal. Han er utdannet innen energifysikk, og har senere tatt PPU for å bli lærer. Han har tidligere jobbet i justervesenet. Nå jobber han som lærer i matematikk og naturfag ved Montessori-skolen på Løkken Verk. Han har foreldrepermisjon en dag i uka.
Paret er spent på hvordan et normalår på gården blir, ikke minst økonomisk, når de er ferdig med fødselspermisjonene og ute i faste jobber. Mari fører gårdsregnskapet selv, og velger heller å sette bort andre arbeidsoppgaver som f.eks. traktorvedlikehold.
Mari, Gjermund og barna bor i det eldste huset på garden. En liten leilighet i andre enden av huset er satt i stand til utleie gjennom Airbnb. Mari forteller at det ble ganske populært etter hvert som de fikk gode tilbakemeldinger på nettstedet, og de har hatt mange trivelige folk innom. Men da korona-pandemien kom ble utleievirksomheten satt på pause. Det ble innført strenge regler for renhold og desinfisering, som man måtte sette seg inn i, og Mari syntes uansett at hun hadde nok å gjøre med fjøsbygging.
Givende og interessant arbeid
Mari og Gjermund er begge aktive i drifta av gården. Det er Mari som organiserer husdyrhold og den daglige drifta, mens Gjermund bidrar med praktisk vedlikeholdsarbeid på maskiner og bygninger.
– Han finner løsninger og fikser det meste, sier Mari.
– Jeg er teknisk interessert, og det er mye her som er spennende. Det er mange utfordringer, og det er moro å kunne gjøre mye variert arbeid, sier Gjermund.
Til og med nydyrking føles givende, selv om det er monotont arbeid, synes han. De har både fått dyrket opp litt ny jord og utvidet beiteområdene etter at de tok over drifta av gården. Han synes også det er fint å utnytte naturressursene.
– Det er for tiden mye snakk om solenergi og det grønne skiftet, og det er jo egentlig solenergi kyrne spiser også, sier han.
Begge setter pris på fysisk arbeid. Man er mye i aktivitet uten at man tenker over det. Gjermund setter også pris på turmulighetene rett utenfor stuedøra. Her er det mange flotte topper, både med og uten trimbok.
Mari og Gjermund synes begge at Rindal, og ikke minst Lomunddalen, er en fin plass å satse på landbruk. Men de understreker at det bør være en annen motivasjon enn økonomi som driver den som blir gardbruker. Det er ikke en jobb, det er en livsstil.
– Man rekker jo ikke å bruke så mye penger uansett, spøker Mari.
Setter pris landbruksmiljøet og gode naboer
Det er et godt landbruksmiljø i Lomunddalen, synes hun. Mange av naboene driver gård. Noen driver med kyr, og noen med sau.
– Det er mange gaue og flinke folk her.
De fleste redskapene eier flere naboer sammen, og de deler på utgiftene med innkjøp og vedlikehold.
– Redskapssamarbeidet er gull verdt, synes Mari, og legger til at naboene også bidrar med gode tips og triks.
Hun innrømmer at hun syntes det var litt skremmende å tenke på alt man må kunne, og alt man må lære, som gardbruker. Men de gode naboene gir en ekstra trygghet. Man får hjelp når man trenger det.
Det er fint for barn å vokse opp på en gård. Helt trygt er det riktignok ikke, så man må passe på. Men det er stor boltreplass på og rundt tunet. Astrid har klatrevegg i en bergskrent, og kan dra på topptur på haugen bak bestemors hus. Eva har allerede blitt traktorinteressert.
Den største bekymringen med å flytte til Rindal var at barna kunne bli uten lekekamerater i nærheten. Men det har ikke vært noe problem i det hele tatt. I Møkkelgardsgrenda er det flere familier med barn på samme alder. Mari tenker at stien mellom grendene må ryddes fram igjen, slik at barna får kortere veg når de skal besøke hverandre.
– Men hva er egentlig dette med «Tid til å leve», undrer Gjermund med glimt i øyet.
– Det har jeg spekulert en del på etter at jeg kom hit. Burde det ikke heller hete «Tid til å arbeide»? Det er jo det folk gjør her!
I nabolaget i Halgunsetgrenda og Lomundalen er det jo nettopp det folk gjør. De arbeider. Første gang Gjermund var med på pinsefeiring i Halgunsetgrenda fikk han høre av en av naboene at det er bra de flyttet hit. Det trengs nemlig mer folk, for det er så mye arbeid som må gjøres over alt.
– Ellers må jeg si at det er en fin tradisjon med pinsefeiringa, siden det er en av få dager i året at alle tar seg tid til å møtes, smiler Gjermund.
