Førjulstradisjoner

Julematen er det beste med jula

Tekst og foto: Eli Solvik

Min påstand er at i Rindal er den mest vanlige julekveldsmiddagen lutefisk. Nå har jeg aldri sett noen statistikk som kan underbygge påstanden min, men etter hva jeg har hørt og erfart i mine år som kjøpmann, så er jeg ganske sikker på det. Jeg tror også at de fleste av oss får oss en smakebit av de fleste typer julemiddager, i alle fall ribbe og pinnekjøtt i løpet av førjulstida eller romjula. Og jeg inntrykk av at de fleste rindalinger må ha tynnlemse til lutefisken.

Jeg er så bortskjemt at jeg hvert år kommer til dekket bord hos mor på julaften. Da vi bodde i Oslo var det en selvfølge å ta med familien hjem til Rindal til jul. Nå når mor er nærmeste nabo, er det likevel deilig å få komme hjem til mor på julemiddag. Da vet jeg med sikkerhet at julemiddagen er i boks, og den gir meg alltid den riktige julestemningen. Nå har min mor også blitt en kløpper på lemsesteking, som hos henne er tilbehør både til lutefisken på julaften og til den tradisjonelle saltkjøttmiddagen på første juledag.

I år inviterte jeg meg selv som fotograf under lemsedugnaden, for å forevige denne førjulstradisjonen. Kanskje jeg plukka opp noen tips også, i tilfelle, skrekk og gru, jeg må bake lemsene mine selv.

Jeg nevnte tidligere mors tradisjonelle saltkjøttmiddag på første juledag. Det er årets favorittmåltid i vår familie. Da er også lemsa viktig for å kunne lage «bætta» av kjøtt, kålrotstappe, poteter, gulrøtter og kraft.

Aud Solvik og Lisbet Stenbro var på lemsbakar-kurs for omtrent 10 år siden, da spleisa de på ei steketakke. Nå har de bakar/steke-dugnad hjemme hos hverandre annenhvert år. Humøret er det ikke noe å si på, samarbeidet gjør førjulstradisjonen artigere og mer effektiv.

Det viktigste er at den er så tynn som mulig, uten at den slites i stykker. Den industribakte tynnlemsa du får kjøpt i butikken, er grei nok den, men de klarer ikke å få den like tynn. Og blir den for tykk, blir den for mettende.

Lisbet har ansvaret for å stekinga og legger lemsene til avkjøling under klede og plastikk for at de skal holde seg myke.

Dette året ble hytterindalingen Eva Solvik (ingressbildet) med på stekinga som lærling. Eva er oppvokst i Rindalen og har tatt med seg lutefisktradisjonen med «ståpp og læms» til Steinkjer. Eva er gift med surnadalingen Kjell Fiske. Etter at hun i fjor ble pensjonert fra lærerjobben, har det blitt bedre tid til å være på hytta i Langlimarka, som de bygde for 40 år siden.

Bakernes erfaring har lært dem at emne bør tas rett fra kjøleskapet når de skal kjevles ut.

Overflødig mel kostes bort mellom hver lemse.

Oppskrift på Tynnlemse etter Berit «Strainn».

Julematen er det beste med jula. Det er den jeg gleder meg aller mest til. Jeg er egentlig ikke så veldig glad i lutefisken. Nå har jeg på litt fisk på tallerken for syns skyld. Det som gjør det til et godt måltid, er for meg, potetstappa og lemsa. Og da må det lages «bætta», så klart. Som jentunge, spiste jeg bare potetstappe og smør i lemsa.

Da jeg på 90-tallet, tok med min nåværende ektefelle, hjem til Rindal på julemiddag for første gang, ble baconet introdusert. Han var vant til lutefisk, men forlangte bacon til. Så min familie har adoptert bacon-tradisjonen, og min mann har adoptert lemse- og potetstappe-tradisjonen. Nå er jeg usikker på om potetstappe er vanlig ellers i Rindal. I min familie, gjør «ståpp og læms» at alle, selv om de ikke liker fisken, nyter julemiddagen.