Stolte av rindalsdialekta

– Folk er stolte av å være fra Rindal, og dialekta er en viktig del av identiteten vår

Tekst og foto (der ikke annet er oppgitt): Øystein Hjelle Bondhus.

En stadig mer digital hverdag og mer reising mellom ulike lokalsamfunn, gjør at norske dialekter er i raskere endring enn noen gang. Vi har snakket med fem rindalinger om temaet.

– Jeg kan ikke se for meg noe annet tema som skaper mer engasjement og diskusjon enn dialekt.

Det sier Åse Børset, som har gjort stor suksess med konseptet «Dialektplakat». Der samler hun ord og uttrykk fra norske dialekter, og samler dem på plakater, én for hvert sted eller region.

Per i dag finnes det plakater fra rundt 160 dialekter, men Åse får stadig henvendelser fra folk som har nye, spesifikke steder eller dialekter de ønsker plakat fra.

– Det at dialektplakatene helt tydelig har truffet noe hos folk, og hvor mange henvendelser som kommer, sier litt om hvor opptatte folk er av dialektene sine, sier Børset, som også er en av tre administratorer for Facebook-gruppa «Gamle ord og uttrykk fra Rindal».

Den har i skrivende stund over 1000 medlemmer, og med 12 separate innlegg og godt over 100 kommentarer bare i løpet av den siste måneden, er det tydelig at temaet engasjerer.

– Mange har svært sterke meninger om hvordan man skriver dialektord, og jeg skal på ingen måte utgi meg for å være noen fasit, sier Åse, med far fra Børseten og mor fra Surnadal.

På dialektplakatene prøver hun å skrive ordene slik at de kommer nærmest mulig den rette uttalen, forteller hun. Hva som er rett uttale, eller til og med rett ord, avgjøres imidlertid ikke uten diskusjon.

– Ordet de ulike dialektene har for den håndduken man bruker til å tørke kopper med, er en gjenganger på dialektplakatene. Jeg hevdet at vi i Rindal sier «kopptu», men fikk da klar beskjed om at det heter «kopplærv» på rindalsdialekt, ler hun.

Åse peker på lokalpatriotismen rundt omkring i landet som en viktig grunn til at dialektplakatene har slått an.

– Den minste lille grend klarer å samle nok dialektord til å lage plakat, og størrelsen på plassen sier ingenting om hvor gode de ulike plakatene selger. Det går kun på patriotismen i lokalsamfunnet. Jeg er spent på om antallet henvendelser kommer til å minke etter hvert, men det er ingenting som tyder på det nå, sier hun.

Drar fordel av rindalsdialekta

For Åses del var det på videregående skole på Follo i det som nå er Orkland kommune, hun for alvor begynte å forstå at rindalsdialekta var både spesiell, og viktig for henne.

– Den dagen man flytter litt på seg kjenner man nok litt ekstra på det, at man er stolt av å være rindaling. Slik var det for meg. Fra videregående og til nå har dialekta mi alltid vært en greie. Folk er stolte av å være fra Rindal, og dialekta er en viktig del av identiteten vår

Det var tider da Åse var yngre at hun kunne synes det var skammelig at folk ikke skjønte det hun sa. Da hun senere jobbet i butikk, Norway Designs i Trondheim, fant hun imidlertid raskt ut at rindalsdialekta hennes kunne være en kjempefordel.

– Det å snakke skikkelig rindaling viste seg å være den beste isbryteren overfor kunder, for det var alltids noen som hadde hytte i Rindal eller noen som kjente noen derfra. Det var æn «gævv» måte å værra «smøkjinj» på, smiler Åse, og fortsetter:

– Jeg opplevde at kundene likte det, og fikk inntrykk av at mange butikker bevisst går for å ansette folk med dialekt. Selv fikk jeg høre én si rett ut at de ville ha noen med dialekt, fordi de da visste at de fikk noen som var vant til å ta i et tak.

Når Åse og kollega Gøran Bolme i iTrollheimen nå holder konferanser, bruker de bevisst dialekta si -som åpning.

– Vi bruker å telle til 20, og når vi kommer til sykkjå (17), akjå (18), nikkjå (19) flirer folk allerede. Det gir oss en god start, sier hun.

Dialektendringer blant ungdommene

At dialektene endrer seg fra generasjon til generasjon, er det liten tvil om, ifølge Åse.

– Jeg merker det ekstra godt på ungdommene, at det skjer kjempestore endringer i rindalsdialekta. Folk er kjappe til å påpeke ordene som forsvinner, men det er viktig å huske at det kommer til mye nytt også, sier hun.

De to venninnene Rachel Gulla Løfaldli og Uma Børset Bekken, Åses datter, er 13 år. De har fulgt samtalen, og prøvd å tolke ordene på dialektplakaten for Rindal. De to vet hva en del av dem betyr, men bruker få av dem i dagligtalen sin.

– Jeg prøver å snakke mer ordentlig rindaling nå, og prøver å hente inn igjen ord jeg ikke har brukt før, sier Uma, og viser til måten å telle på som et eksempel.

– Før hadde jeg begynt å si «Æn, to, tre», men nå teller jeg på rindaling igjen. Jeg har også byttet ut «melk», som jeg sa før, med «mjøk».

– Og så har du begynt å si «bætterde», skyter Åse inn.

Rachel har far fra Rindal og mor fra Smøla, og sier at hun egentlig ikke tenker så mye over hvordan hun snakker. Noe påvirkning fra smølværing har det nok blitt, innrømmer hun.

– Rachel sier «ondt» i stedet for «vondt», sier Uma, mens mor Åse fortetter:

– Og du sier «vondt» i stedet for «iljt».

– Er ikke det surnadaling?, spør Uma.

– Jeg har i alle fall alltid sagt «iljt». Jo, vi sier da det i Rindal også, slår Åse fast.

Hun forteller at det ofte er diskusjoner om dialekt hjemme hos familien Børset Bekken.

– Mannen min, Stian, prøver å få barna til å snakke trønder, mens jeg prøver å argumentere for fordelene med å snakke rindalsdialekt, i stedet for å bli en i «Trønder-mengden».

Utvikling av språk eller språkfeil?

Åse peker på at samfunnsutviklingen gjør at det er naturlig at dialekten utsettes for påvirkning utenfra.

– Det var nok oftere før i tida at rindalinger fant rindalinger, nå reiser vi mer og treffer folk fra andre steder. Med Uma og sønnen vår kommer det for eksempel inn en del trøndergloser på grunn av Stian.

Hun mener at den største forskjellen i dialekta til dagens rindalsungdom er at den særegne bruken av «Oss» om «Vi» reduseres.

Uma forteller at både hun og mange andre på skolen nå sier «Vi», mens Rachel holder fast på «Oss».

– Så sier jeg «åte» i stedet for «ete», sier Uma, mens de to ungdommene også reflekterer over at mange unge sier «Det ho oss itj», med «ho» i stedet for «ha» – i betydningen «hadde».

– Jeg brukte å si «ho», men mamma påpeker alltid at det er feil, så nå sier jeg «ha», smiler Rachel.

Åse viser til at en del endringer i dialekter rent språklig er direkte feil, og Dialektplakat-gründeren fortell at hun synes det gir grunnlag for en spennende diskusjon.

– Det er jo egentlig et definisjonsspørsmål: hva er utvikling av språk og hva er språkfeil? Når blir «feil» bruk av et ord så utbredt at den bruken faktisk utvikler seg til å bli den riktige?

Børset mener man skal være litt forsiktig med å slå fast hva som er «rett» og hva som er «feil» rindalsdialekt.

– Dialekta si eier man jo egentlig selv. Uma sin dialekt er Uma sin dialekt, for eksempel. Det har skjedd ting med språket vårt siden vi gikk etter hverandre og slo hverandre i hodet med klubbe.

Uma og Rachel mener de ikke merker noen forskjeller på rindalsungdommenes dialekt etter hvor i Rindal folk kommer fra, men er klare på at noen familier snakker bredere dialekt enn andre.

– Enkelte elever i klassen vår snakker «skikkelig» rindaling, sier Uma, som forteller at det hender at hun legger om dialekta litt hvis hun snakker med folk fra andre deler av landet.

– Men snakker jeg med surnadalinger, for eksempel, snakker jeg rindaling, og jeg prøver å være bevisst på å bruke ord jeg vet er rindalsdialekt, sier hun.

[Stolte av rindalsdialekta_3]

Åse Børsets 10 ord og uttrykk fra Rindal, som hytterindalinger bør lære seg:

• Guste: Veldig. Men det kan også stå alene for å forklare at noe er voldsomt/spesielt «ta va guste»
• Gøttj: Gøy/bra/fint
• Gau: Artig/likandes (om personer), fin, bra
• Jætslæp: Svart skogssnegl
• Jessvint: Lett på tå
• Ferrefårrånj: Tidlig ute, tenker og handler fort
• Kveppa/kveppinj: Lettbeint og munter
• Bakels me gr^t: Vafler med grøt (^ uttales aø)
• Sykkjå akjå nikkjå: 17, 18, 19
• Ponnj: Under

Ragnhild Stavne Bolme: – Dialekt og språk engasjerer voldsomt

Ragnhild Stavne Bolme er også aktiv administrator og medlem av Facebook-gruppa som tar for seg ord og uttrykk fra Rindal.

Hun prøver å være bevisst på å bruke dialekta si.

– Det er ikke slik at jeg med forsett går rundt og sier alle rare ord og uttrykk som finnes i rindalsdialekta, men jeg er bevisst på å bruke dialekta mi. Jeg har vært i Rindal i all min dag, så det er ganske naturlig for meg, sier hun.

I en koselig stue i Rindal sentrum har hun tatt fram en respektabel stabel med bøker og hefter som tar for seg lokale dialekter, og den engasjerte pensjonisten legger ikke skjul på at dialekter er et tema som opptar henne.

– Jeg har vært interessert «guste» lenge, og ble inspirert av avisene. Driva og Sør-Trøndelag hadde språkspalter, og jeg klipte ut alt som var, sier Ragnhild, som også er svært interessert i etymologi.

– Ja, jeg synes det er spennende å finne ut hvor ord og uttrykk kommer fra. Så du kan si at jeg har et stort engasjement for språk, selv om jeg i utgangspunktet vel aldri var et typisk språkmenneske.

Ragnhild er enig med Åse Børset i at det store engasjementet rundt rindalsdialekta er nært knyttet til identitet.

– Vi er jo rindalinger, og da er språket en viktig del av identiteten vår. Dialekt og språk engasjerer voldsomt, og ikke bare i Rindal.

Stavne Bolme forteller at hun opplever at rindalsdialekta har glidd litt ut til alle kanter nå, og at det går et skille midt i Rindal.

– Vi undersøkte litt, og fant ut at det går et skille ved Nybø, noe som er helt naturlig. Da nærmer man seg Meldal, og ord og lyder begynner å ligne mer på det som er der.

Hun viser til uttalen av «ski» og «skjorte» som en markant endring når man passerer Nybø.

– «Stj»-lyden forsvinner omtrent der, så «Stji» og «Stjort» blir «Skji» og «Skjort», sier Ragnhild, og legger til:

– Et annet eksempel er fuglen vi kaller «starre», men der de fra Romundstadbygda sier «stare». Og så er det jo litt fantastisk at folk langs hele kystlinja oppover fra Rogaland sier «ikkje», og så blir det tverrstopp på Kvammen, der vi går over til «itj».

Selv er Ragnhild født og oppvokst på det hun omtaler som Landsem/Foseide.

– Der sa vi forskjellig, for eksempel «vøkku» og eller «vukku» om uke, fra gard til gard, sier hun, og forteller at dialekta hennes har forandret seg siden oppveksten.

– Man blir jo påvirka, så lenge man ikke er eremitt og går hjemme uten å snakke med folk, ler Ragnhild.

Ser tegn på at folk bryr seg om dialekta

Stavne Bolme strekker seg langt for å unngå å legge om dialekt i møte med andre. Da foretrekker hun heller å snakke rolig og sakte, og bruke kroppspråket.

– Jeg bruker alt jeg har av armer og bein, da gjør man seg som regel forstått, smiler hun, og legger til:

– Samtidig ser man jo fort om folk bare blir stående som store spørsmålstegn. Da må man legge om, men jeg begynner altså ikke å knote bare det kommer noen utabygdes fra.

Smilende forteller Ragnhild at hun har barnebarn i Trondheim, som slett ikke forstår alt hun sier når hun snakker bredt.

Stavne Bolme peker på et åpnere samfunn som en sterk påvirkningsfaktor på rindalsdialekta.

– Nå reiser folk overalt og treffer folk. Da jeg vokste opp var vi nesten bare hjemme, og da kunne man til en viss grad høre hvor i Rindal folk kom fra – i hvert fall om de kom fra Øverbøgden eller Nerbøgden. Da gikk man til nabogarden og «fekk se ti» (fant seg ektefelle, red. anm.), og da beholdt man jo også språket sitt.

Hun tror den konstante, ytre påvirkningen fører til at dialektene vannes ut, og at man snakker mer likt.

– Selv om dialektene nok vannes litt ut, tror jeg folk i Rindal er bevisste på dialekta si, fordi det er så nært knyttet til identiteten deres.

At rindalsdialekta, som mange andre dialekter, utvikler seg, mener Ragnhild folk bare må innfinne seg med.

– Tida er slik, og verden er liten, så dialekta vil utvikle seg. Samtidig synes jeg at jeg ser tegn i tida, som aktiviteten i Facebook-grupper om dialekt, som viser at folk tenker over dialekta si. Jeg synes det er veldig bra hvis rindalsdialekta blir holdt i hevd. Det er færre faste holdepunkt for folk i dag, og da kan det være greit at man som rindaling har rindalsdialekta si, sier hun.

Hun håper at også ungdommen henger seg på aktiviteten i dialekt-gruppene på Facebook.

– Det hadde vært veldig interessant om de hengte seg på, både for å se hvordan dialekta utvikler seg og for å se hvilke ord og uttrykk de forstår og bruker.

Rindalsdialekta et naturlig valg for Jo Sverre

For Jo Sverre Sande, rindaling, artist og låtskriver med fornavnene sine som artistnavn, betyr rindalsdialekta mye.

Han startet i ung alder med å skrive tekster på engelsk, men fant fort ut at det ikke var noe for ham.

– Da jeg startet under eget navn hadde jeg lyst til å gjøre noe annet, og da var rindalsdialekt det eneste naturlige for meg. Å synge på bokmål eller nynorsk føltes fjernt, når man kan velge dialekt i stedet. Så det ble et veldig naturlig valg, selv om det var litt rart i starten, sier han.

Jo Sverre mener det å synge på dialekt gir ham mulighet til å være mer ekte i uttrykket.

– Det er sånn jeg snakker, og i låtene ønsker jeg å være så muntlig som mulig. Når jeg synger på dialekt kan jeg synge uten filter, og være den jeg er ellers, også i musikken. Det kjenner jeg er en stor fordel.

Så langt har han fått stort sett gode tilbakemeldinger på valget om å bruke rindalsdialekta i musikken sin.

– Bortsett fra et par ikke navngitte kompiser av meg fra Surnadal, som ikke klarer å bli vant til det, har tilbakemeldingene vært gode. Hele musikksatsinga har gått mye bedre enn jeg trodde, jeg tenkte jo at dette kom til å være en regional greie, sier han, og fortsetter:

– Så har det jo ballet på seg, og jeg har fått gjort ting langt utenfor Rindal, og fått sanger spilt på radio. Det man har å si er viktig, og det at musikken min er på dialekt er en særegenhet. Folk skjønner jo dialekt hvis de vil.

– Stort å kunne bruke dialekta i musikk

Jo Sverre forteller at han i tekstene sine er bevisst på å unngå de dialektordene han må forklare når han snakker med folk uten kjennskap til rindalsdialekta.

– Jeg har ingen låter med «sykkjå», «akjå», «nikkjå», og «gøttj» har jeg heller ikke sunget om enda, ler han.

Når det gjelder enkeltord og -uttrykk, forteller Jo Sverre at han får mange kommentarer på låttittelen «Ostoppele».

– Det ble en greie, men vi valgte den tittelen litt bevisst. Det er uvant for folk å se den muntlige bruken av ordet skriftlig. Så her har folk foreslått at det skal uttales både «o-STOPP-ele», som er riktig, «ost-OPPELE» og «ostepop-PELE».

Artisten forteller at han synes det er gøy å leke med både språk og dialekt i tekstene sine.

– Jeg får kanskje aller mest kommentarer på at jeg bruker en del engelske lånord, men det er jo sånn vi snakker til vanlig også. Derfor synes jeg det er litt gøy å bruke det i tekstene mine – også fordi noen har en veldig klar tanke om hva som er rett rindalsdialekt og ikke.

Han er selv klar på at han selv langt fra er noen fasit på det området, og at han heller ikke har noen ambisjoner om å være det.

– Det er sikkert mange som rister på hodet av enkelte ord jeg bruker, og mener at det ikke er «ekte» rindaling, men man må tenke på at det skal høres bra ut i en sang også.

Jo Sverre forteller at det er stort for ham å kunne bruke rindalsdialekta som en viktig del av musikken sin.

– Jeg er veldig ydmyk når det gjelder at rindalsdialekta er en av de viktigste delene av det jeg har drevet med på fulltid i tre år nå. Mange får med seg nettopp rindalsdialekta, og kommenterer at det er en viktig del av hele prosjektet mitt. Det er veldig stas, og stort for meg.

Han har inntrykk av at også lokalbefolkningen i Rindal synes det er stas at han bruker dialekta si.

– Ja, når jeg er i Rindal og snakker med folk, får jeg inntrykk av at de synes det er stas. Det var nok ikke så mange som trodde det var en suksessformel med tekster på rindalsdialekt da jeg startet med dette, men jeg har følt fra dag én at sambygdingene har vært med og støttet opp.

Og støtten fra rindalingene betyr mye for Jo Sverre.

– Det er veldig godt at den er på plass, når man først holder på med dette, og bruker en dialekt som så få snakker – men som så mange har et sterkt forhold til. Jeg har alltid vært bevisst på å holde på dialekta mi, fra jeg gikk på videregående i Orkdal, sier han, og fortsetter:

– Selv om jeg legger om på enkelte ord, og ikke driver med noen kamp for å snakke bredest mulig, mener jeg at dialekta er en viktig del av kulturen vår. Vi må være stolte av hvor vi kommer fra, og spre dialekta vår der- og når vi kan.